Korsbåndskader

Korsbåndene er to ligamenter som sitter inne i kneet og som bidrar til å stabilisere leddet. Kneet er et hengsleledd og det er flere ligamenter, muskler, m.m. som bidrar til det samme. Den vanligste skaden i kneet er at det fremre korsbåndet ryker helt eller delvis. Mange har i tillegg en skade i menisken.

Vi deler korsbåndskadene i to grupper:

• Unge aktive pasienter
• Middelaldrende og overvektige pasienter

De akutte skadene er sjeldne og kommer ved rotering av leggbeinet innover og samtidig 20-50 grader bøy i kneleddet eller ved overstrekking av kneet.

Vanligere er kronisk nedbryting av ligamentet som gjør at det mister styrke. Deretter kommer en overbelastning som gjør at ligamentet ryker helt. I løpet av denne prosessen kan hunden halte litt eller mye, men de er som regel ganske halte når ligamentet ryker fullstendig. 

Skader på korsbåndet gjør at leddet blir ustabilt. Dette gir igjen sekundære forandringer over tid som artroser/gikt og mange får i tillegg meniskskader.

Ved akutte skader ser man ofte hevelse i leddet, smerte ved undersøkelse og ustabilitet i leddet.

Ved kroniske skader ser man i tillegg ofte en hevelse på innsiden av kneet, muskelsvinn og krepitasjon ved undersøkelse av leddet. Ustabiliteten kan være utydelig grunnet store artroseforandringer.

Behandling

Behandlingen av korsbåndskader vil som regel alltid være kirurgisk. Tradisjonelt har man operert med en teknikk som kort fortalt består i å sette på et nytt kunstig ligament. Prognosen er vanligvis god.

Alternativt kan man operere med en teknikk som kalles TPLO, tibia plateau level osteotomy. Bakgrunnen for denne teknikken er at kraften fra leggbeinet ikke møter lårbeinet i 90 grader. Toppen av leggbeinet (tibia) skrår bakover. Det betyr at for hvert skritt som tas vil leggbeinet trykkes framover og lårbeinet dras bakover. I et friskt kne motvirkes denne bevegelsen av korsbåndet.

TPLO tar sikte på å korrigere dette ved å legge et sirkelformet snitt på toppen av leggbeinet og rotere hele platået på toppen slik at  det nærmer seg vinkelrett på lårbeinsrullen. Når hunden da tråkker på foten vil ikke legg- og lårbeinet forflytte seg i forhold til hverandre.

Denne teknikken er noe mere omfattende rent kirurgisk og krever også noe mer oppfølging med fysioterapi i etterkant. Prognosen etter denne operasjonen er imidlertid bedre enn med en tradisjonell stabilisering, spesielt for store raser og arbeidende hunder.